Det begynte i Arendal
I 1870-årene ble flere frikirkelige foreninger dannet. "Arendals og Omegns frikirkelige forening", stiftet i 1875, skulle få størst betydning for den fremtidige kirke. Foreningen inviterte til et større møte om kirkespørsmål på Havstad ved Arendal i 1876. Det er betegnende for den enorme interessen det var for slike spørsmål, at det på avslutningsmøtet var 6-7000 mennesker til stede. Tre emner var oppe til drøftelse:
1. Hva er følgene blitt av at kirken er kommet under staten?
2. Kan statskirken fyldestgjørende reformeres?
3. Hvilken kirkeforfatning er mest stemmende med Guds ord? Og bør man virke for en sådan i Ordet grunnet kirkeforfatnings innførelse? Og på hvilken måte?

Til det siste spørsmålet holdt presten Johan Storm Munch foredrag om de forskjellige kirkeordninger og anbefalte den presbyterianske som den som var mest i overenstemmelse med den apostoliske menighetsordning. (Om valg av kirkeordning se side .... ). Forsamlingen var enig i det, selv om det var delte meninger om hva som nå skulle gjøres.

Grunner til bruddet med statskirken
Bruddet med statskirken kom og tok - i korte trekk - sitt utgangspunkt i disse forhold:
- Skriftemålspraksisen i forbindelse med det en opplevde som tvungen massealtergang.
- Kravet om å fremsi forsakelse og trosbekjennelse ved konfirmasjon.
- Lite rom for den enkelte troendes plass og rett i menigheten. Presten som offentlig embetsmann dominerte i kirken.
- Menigheten hadde ikke innflytelse på prestevalget og kunne ikke få bort en uskikket prest.

I 1877 ble den første frikirkemenighet dannet, i Moss. Et tidligere bibelbud i Lutherstiftelsen, Herman Hundère, ble kalt til forstander. På menighetens stiftelsesdag ble han ordinert til gjerningen av presten Paul Peter Wettergreen, en prest som i likhet med Munch hadde nedlagt sitt embete i statskirken. Dette ble den egentlige starten for Den Evangelisk Lutherske Frikirke i Norge. Innen et års tid ble menigheten i Arendal dannet, med Wettergreen som forstander. Deretter kom menigheter i Risør, Fredrikshald (Halden) og Kristiania (Oslo).

Valg av kirkeordning
Påvirkning utenfra vedrørende kirkeordningsspørsmål var åpenbar. Hendelsene i Skottland i 1843 der en stor del av prestene hadde nedlagt sine embeter i statskirken og dannet en fri kirke, vakte gjenklang og skapte nysgjerrighet også i Norge.
Frikirkens pionèrer hentet elementer fra den skotske presbyterianske kirkes forfatning (med pastorer, eldste og diakoner som ledere) og brukte disse som et middel for å få en kirke som var i stand til å lede seg selv. Det var et nærliggende redskap i utformingen av en luthersk frikirke. At man foretrakk en presbyteriansk ordning framfor en episkopal ordning (med biskop, prester og diakoner som ledere), hadde nok sammenheng med den demokratiseringsprosess som foregikk i annen del av 1800-tallet. I enkelte miljøer var det sterke reaksjoner på presten som offentlig embetsmann. Dessuten fant man at den presbyterianske ordning bedre la til rette for en praksis i samsvar med den apostoliske praksis med ledelse av menigheten, valgt etter bibelske nådegavekriterier. Menighetene kalte pastorer og eldste til å ta seg av hyrde- og læreembetet og diakoner til å forestå økonomiske anliggender og barmhjertighetsoppgaver i lokalmenigheten.

Kilde: www.frikirken.no